søndag 8. november 2015

Så var det jeg og den bloggen da....


Egentlig så tror jeg at jeg savner den, men jeg er ikke sikker på om det er særlig inn i tiden å blogge lengre..... Som om det egentlig bryr meg noe særlig? Sånn innerst inne?
Jeg savner faktisk det å skrive. Det å ta seg tid til å rydde litt i hodet sitt å få noe av det ut gjennom fingrene - bare sånn at det skal komme litt lengre enn til mitt eget hode.  Jeg er ikke sikker på om noen trenger det jeg skriver, men jeg tror kanskje at jeg trenger det selv, og da er vel det grunn god nok....


Så da har jeg kanskje fått klarhet i det? 
Men så er det å finne ut av hvor veien skal gå videre, og det er ikke enkelt!  Det finnes så mange raske måter å kommunisere på i dag.  Vi sender hverandre tekstmeldinger med mer eller mindre legale forkortelser, - ja, det er lenge siden jeg har hatt tid til å skrive ordet: "det" i en tekstmelding (d), men sånt gjør man ikke når man blogger! 
 Så er det FB da...  Usikker...  Veldig usikker... Jeg vet ikke helt hva jeg syns om det mediet, og jeg vet ikke helt om jeg kommer til å bli hengende ved det heller, men noe sier at jeg kanskje må? En del informasjon finnes faktisk bare der, og det liker jeg ikke! Det betyr jo svært lite for menneskeheten hva jeg liker, men det er herlig å få sagt det, så her kom enda ett poeng til bloggen inn :-) 
Så til Instragram:
Jeg er bare rett og slett glad i Instragram  ღ !  Så mange flotte bilder! Så mange dyktige mennesker! Så uforpliktende! Der kommer jeg nok alltid til å være, og jeg ser at det er nokså mange jeg etter hvert følger, og jeg har faktisk fått endel følgere selv :)  Du finner meg som Personligheten ;-)
Snapchat har jeg avinstallert, jeg twitret en stund, men jeg er ikke sikker på om alle der ute egentlig mente det de skrev, så der finnes jeg ikke lengre, og jeg tror ikke at noen savner meg heller!



Det skal renne mye vann i havet før jeg har tatt min endelige beslutning om livet i blogglandia, men jeg er i alle fall klar på at jeg har lyst å forsøke igjen, og egentlig så trenger jeg ikke bestemme meg i det hele tatt, for jeg kan jo bare titte innom å skrive når jeg har lyst, -og det har jeg faktisk hatt en stund! 

Farsdagen har Bestevennen, Lady og jeg brukt til en fin tur i det flotte høstværet!  Godt for kropp og sjel for oss alle tre. Høsten i år har vært utrolig vakker, og fortsatt finnes det sommerblomster som ikke har tatt trusselen om vinter på alvor, - og i dag kunne vi kose oss med synet av noen vakre blåklokker :-)  De kunne fort ha fått blitt med inn til en liten vase på kjøkkenbordet, men jeg syns at flere skal få nyte herligheten, - så de står der fortsatt.



Om noen lurer på hvordan vi har det ellers, så kan jeg med glede si at livet er godt, og det er så godt som uforandret! Min gamle far en blitt enda gamlere, men han er fortsatt sprek og rørig, Bestevennen og jeg er fortsatt bestevenner, og vi har det godt sammen med vår kjære Lady! Hun har passert seks år nå, men vi har bestemt oss for at vi skal ha mange fine år sammen med henne enda, - og hun er en herlig venn og en utrolig flott turkompis :)
Så da vet dere det også, om det i det hele tatt var noen som lurte på hvordan "ståa" var.
Vi har det godt, og det håper jeg virkelig at du også har!


Med disse vise ordene syns jeg det passer å avslutte dagens blogginnlegg, og jeg tror de gjelder både for bloggen, -  og for meg selv.  Faktisk håper jeg de gjelder for deg også :-)

Mange vakre tanker sendes spesielt til deg fra K@ri 


4 kommentarer:

Randi Melsæter Pedersen sa...

Glad du er tilbake i blogglandia! Klem fra Palmeland

Odd-Erik sa...

Kjekt at du er i gang igjen! Godt å høre at alt står bra til med dere. Hils gubben! :-)

Odd-Erik sa...

Kjekt at du er i gang igjen! Godt å høre at alt står bra til med dere. Hils gubben! :-)

K@ri sa...

Takk Odd-Erik! Han hilser tilbake! Hils til dine du også ღ
Vakre tanker fra K@ri*