Det høres sikkert tragisk ut, men jeg koser meg med vaskebøtten for tiden.
Tidvis blir jeg rett så forvirret når jeg ser at mange av bloggdamene har pyntet huset til jul allerede, men jeg får ta det i mitt eget tempo, og er jeg heldig så kommer jeg i mål i år også. Jula kommer jo uansett.
I dag har noen av kjøkkenskapene hatt besøk av vaskefilla, og i matskapet hersker nå en nesten sjokkerende orden. De kjære små Ikeaglassene mine til bakepulver, hornsalt, natron og vaniljesukker har fått nye etiketter, og det skal slett ikke store forandringen til før jeg setter pris på det.
Etikettene har en historie de også: De kom hjem sammen med Favorittdattera og Svigermors Drøm fra bryllupsreisen, og de er en av de små morsomme tingene som minner meg om at mor og datter slett ikke er så ulike ♥♥
Sånt småpjask syns jeg også er veldig kjekt å finne når jeg er ute og reiser, og disse kommer helt sikkert fra Perth.
Takk vennen ♥
En av mine tunge kofferter på vei hjem fra ferie rommet dette blytunge glasslokket sammen med stettfatet i stål. Bestevennen var overbevist om at jeg hadde fått solstikk da jeg kom dragsende med det etter en shoppingrunde. Det er kjøpt i Freemantle. Det har flydd fra Perth via Singapore til London. Der bodde det noen dager på hotell før det reiste via Gmoen og til slutt kjørte tog helt hjem.
Og ja: Det er veldig tungt, men det kom helt frem, og det er nesten alltid i bruk. Nå rommer det noen flatbrødleiver, og det er så lettvindt å bare sette fatet på bordet sånn som det er. Dessuten er det farlig lettvindt å lette på lokket for en flatbrødbit om sulten blir for påtrengende, og jeg har heldigvis en stor stabel flatbrød i spisskammerset.
Av en eller annen grunn så har sidefeltene mine blitt borte, men jeg har ikke prioritert å finne de igjen heller, men for litt siden så jeg at noen av de hadde lagt seg helt nederst på siden. Jeg får forske litt på det med tid og stunder, men nå skal jeg lete for å finne igjen oppskriften på genseren til Lady. Det blåser stikker og strå for tiden, og det er kaldt, så den unge damen henter selv genseren når vi skal gå tur. I dag er hun forresten rabiesvaksinert for andre gang, og nå er det bare å håpe at hun danner nok antistoffer de neste 120 dagene. Da ligger verden for hennes føtter også :-)
Men nå er det senga som venter for oss begge, og vi deler fortsatt seng vi tre i
No15 ♥♥♥
